Vi vet alle at det finnes flere tusener av bøker og forfattere i verden. Kvinners rolle i litteraturen har forbedret seg en god del i løpet av tiden. Igjennom tidene har det vært flere forfattere som har vært menn enn det har vært kvinner. Grunnen til dette er fordi at før i tiden skulle ikke kvinner ha egne meninger og de var spesielt undertrykte i et mannssamfunn.
Forskjellen på litteraturen til kvinner og litteraturen til menn er at kvinnelitteraturen tar for seg private områder og erfaringer, noe mannlige forfattere ikke har vist stor interesse for. Selv om det nå er flere kvinner enn det var før så har forskning vist at kvinnelige forfattere blir «glemt» i litteraturen. Ser vi bort i fra det så har de kvinnelige forfatterne gjort mye for å endre synet til kvinner opp igjennom tidene, og det er god grunn til ettersom Amalie Skram, Camilla Collett og flere andre kvinnelige forfattere har utviklet synet på kvinner gjennom årene. Dette har vært en av de viktigste punktene for hvordan kjønnet har preget synsvinklene i litteraturen.
Kvinner i fra før 1850 blir kalt for den tradisjonelle kvinnen fordi de var mindreverdige, ubetydelige og forholdt seg for det meste hjemme. Nå i dag er det ikke full likestilling mellom kvinner og menn, men det har blitt bedre enn det før var.
Amalie Skram er en av de fremste og mest betydningsfulle norske romanforfatterne i norsk litteraturhistorie. Hun endret blant annet forventingene til kjønn på 1800-1900-tallet. Litteraturen hennes hører hjemmet i perioden som vi kaller naturalismen. I litteraturen hennes skildrer hun til kvinners skjebner, og hun tar opp temaer som kvinneundertrykkelse og kvinnelig seksualitet. Hun var åpenbart opptatt av kvinners helse akkurat som Motiva. Novellen ”Karens jul” (1885) hvor vi møter en ung jente som heter Karen, og hennes lille spedbarn. ”Karens jul” tar for seg kvinnes plass i samfunnet, noe Amalie Skram var veldig opptatt av.
En annen stor og kjent feministisk forfatter er blant annet Camilla Collett. Det Camilla Collet gjorde for kvinnene på hennes tid var at hun ikke godtok at kvinners jeg-erfaringer og jeg-synspunkter ikke skulle høres og ikke skulle ha plass i offentligheten. Derfor skrev hun om selvrefleksjon, utviklet sine egne meninger og i tillegg fikk stemmen sin hørt.
Dette er blant annet hvordan kvinner har blitt fremstilt i et mannssamfunn og hvordan noen forfattere har ført til at det er mer likestilling mellom kvinner og menn i dag enn det noen sinne har vært gjennom tidene.